Kjøp billett

Når man har vokst opp i Hadelands bygdeverden, og lever sitt voksne liv i skogene i Östervallskog i Sverige, føles det ikke unaturlig at man ender opp med et musikalsk lydbilde som Janne Hea har gjort. Hennes tekster og melodier er tuftet på de musikalske tradisjonene vi finner i den amerikanske countrymusikken, og det er ikke feil å trekke frem samtidige låtskrivere som Tift Merritt og Gillian Welch når man hører Janne synge. Men – på dette albumet hører vi også spor av den britiske folkmusikken som ble rufset til av Fairport Convention, Sandy Denny og Lindisfarne på syttitallet.
Hennes første album, Wishing Well, var et verk hun satte sammen med Torgeir Waldemar (gitar/vokal) og Mari Skeie Ljones (fele), og det ble godt mottatt av kritikerne:

Musikknyheter.no: «Der finnes en umiddelbar nerve i vokalen, i melodiene og i tekstene på denne plata som går rett inn i hjertet av countrytradisjonen».
Stavanger Aftenblad: «Dette er så vakkert at oppfølgeren må komme raskt.»
Aftenposten: «Hennes melankolsk ladede country treffer der den skal.»
Popkroken.com: «Janne Hea vinn først og fremst merksemd for den ho er. Ein varleg og lysande songar.»
Hadeland: «Personlig, men ikke privat. Nært på, men ikke kleint.»

Hun har opptrådt på en rekke ulike scener; fra hovedstadens Øyafestival og klubber som Rockefeller Music Hall, Cafe Mono, Vulkan Arena og Bonanza til Gjendebufestivalen og Hadeland Glassverk.

Det endte som det måtte – «Wishing Well» ble nominert til en Spellemannspris i country i 2015.

Så ble det stille.

Men, i et lite hus i de svenske skogene fortsatte Janne å skrive sine vakre historier, og hun sendte acapellaopptak av disse såre perlene til et knippe venner som hjalp henne med å gi sangene klær. Nå har endelig låtene også funnet et hjem på albumet «Lost In Time».
Mari Skeie Ljones står heldigvis fremdeles ved Jannes side, og hennes felespill fester sangene til den norske folkemusikken med en naken og ærlig tone. På gitar har Janne denne gang fått med seg Mats Raknerud fra bandet Speloppmaker, og det føles helt rett. Hans gitartalent er betydelig og han hopper sømløst mellom å være nesten uhørlig til å være tydelig til stede. Og skulle ikke det være nok, så har de fått med seg ingen ringere enn Øyvind Blomstrøm (El Cuero, Monica Heldal, Orions Belte, Steamdome, etc) med på alskens instrumenter og som produsent. Hans erfaring gir låtene det fundament de trenger for å tre frem på en stillfaren, men samtidig episk måte. Lån bare øre til førstesingelen «Truth Be Told»; her benytter de ørsmå detaljer for å skape et lydbilde som for lytteren kan føles som et dusin basuner, mens de rett etterpå kler sangen naken til det ytterste – Jannes stemme. Til sammen har de fire gitt Lost In Time et snev av tidløshet som vil være vanskelig å tangere i norsk musikk i 2019!